Prognose

Langsiktige resultater etter operasjon:

Prognosen etter operasjon av meniskskader kan variere betydelig avhengig av hvilken type kirurgisk inngrep som utføres, samt faktorer som skadens omfang, pasientens alder, aktivitetsnivå, og tilstedeværelsen av samtidig kneskader (f.eks. leddbåndsskader eller artrose). De to vanligste kirurgiske behandlingene for meniskskader er meniskreparasjon og meniskektomi. Her er en detaljert gjennomgang av forskjellene mellom disse to prosedyrene og hvorfor prognosen kan variere:

Meniskreparasjon

Meniskreparasjon er en kirurgisk prosedyre som forsøker å sy sammen og reparere den skadede delen av menisken. Målet er å bevare så mye av meniskvevet som mulig for å opprettholde kneets naturlige funksjon som støtdemper.

Prosedyren innebærer at kirurgen syr eller bruker andre teknikker for å feste den skadde menisken tilbake på plass. Denne metoden krever at skaden befinner seg i det ytre, vaskulære området av menisken ("røde sonen") som har bedre blodtilførsel og dermed større evne til å gro.

Generelt sett har meniskreparasjon en god prognose for unge pasienter med skader i de vaskulære områdene. Fordi man bevarer menisken, opprettholdes dens naturlige funksjoner, noe som bidrar til bedre langsiktig knehelse og mindre risiko for utvikling av artrose.

En studie publisert i American Journal of Sports Medicine fant at rundt 80-90 % av pasientene hadde vellykket heling etter meniskreparasjon, spesielt yngre individer som opplever traumerelaterte skader.

Reparasjon kan imidlertid ha en lengre restitusjonsperiode fordi det er nødvendig med forsiktig opptrening for å tillate menisken å gro.

Meniskektomi (Partiell eller Total)

Meniskektomi innebærer fjerning av den skadede delen av menisken (partiell meniskektomi) eller hele menisken (total meniskektomi). Denne prosedyren utføres når reparasjon ikke er mulig, ofte på grunn av at skaden ligger i et område med dårlig blodtilførsel ("hvite sonen") eller når menisken er revet på en måte som ikke kan repareres.

Kirurgen fjerner den skadede delen av menisken for å glatte ut kantene og forhindre ytterligere skade på kneet. I noen tilfeller, hvis menisken er for skadet, fjernes hele menisken (total meniskektomi), men dette gjøres sjeldent på grunn av de langsiktige konsekvensene.

Prognosen etter meniskektomi er generelt god på kort sikt, med raskere restitusjon og symptomlindring enn ved meniskreparasjon. Mange pasienter opplever umiddelbar smertelindring og kan gå tilbake til aktivitet raskere.

Langsiktig prognose er imidlertid mindre gunstig sammenlignet med meniskreparasjon fordi fjerning av meniskvev reduserer kneets støtdempingsevne. Dette kan føre til økt slitasje på brusk og høyere risiko for å utvikle artrose.

Forskning viser at opptil 50 % av pasientene som har gjennomgått partiell meniskektomi kan utvikle artrose innen 10-15 år, spesielt hvis de fjerner store deler av menisken. Total meniskektomi har enda høyere risiko for degenerative forandringer.

Forskjeller og Begrunnelse for Prognoseforskjell

Funksjonsbevaring:

Menisken fungerer som en støtdemper og stabilisator i kneet, og bidrar til å fordele vektbelastningen jevnt. Ved meniskreparasjon bevares denne funksjonen, noe som reduserer risikoen for degenerative forandringer som artrose. Derfor har pasienter som kan få menisken reparert, en bedre langsiktig prognose.

I en meniskektomi fjernes deler av (eller hele) menisken, noe som reduserer dens evne til å beskytte kneleddet. Dette øker belastningen på brusk og kan føre til økt slitasje og utvikling av artrose over tid.

Blodtilførsel og heling:

Reparasjon av menisken er bare mulig hvis skaden befinner seg i et område med god blodtilførsel, slik at vevet kan gro sammen. Dette betyr at ikke alle meniskskader egner seg for reparasjon, men når det er mulig, gir det en bedre langsiktig prognose.

Områder med dårlig blodtilførsel (som "hvite sonen") har begrenset evne til å gro, og skader her kan ikke repareres effektivt. Derfor må slike skader ofte behandles med meniskektomi, som på kort sikt gir symptomlindring, men kan føre til problemer på lang sikt.

Aldersfaktor og skadens natur:

Yngre pasienter med akutte (traumatiske) meniskskader har bedre prognose etter meniskreparasjon fordi de generelt har bedre blodtilførsel i menisken og høyere helingspotensial. Eldre pasienter eller de med degenerative (alder-relaterte) meniskskader er ofte kandidater for meniskektomi, noe som igjen påvirker deres langsiktige prognose negativt.

Konklusjon

Valget mellom meniskreparasjon og meniskektomi avhenger av skadens plassering, omfang, pasientens alder, aktivitetsnivå og andre faktorer. Meniskreparasjon er generelt foretrukket når det er mulig, fordi det bevarer meniskens naturlige funksjoner og gir en bedre langsiktig prognose. Meniskektomi kan gi rask symptomlindring, men øker risikoen for degenerative forandringer på lengre sikt. Derfor bør beslutningen tas i samråd med en ortopedisk kirurg som kan veie fordelene og risikoene ved hver prosedyre.

Referanser:

1. Beaufils P, Hulet C, Dhénain M, et al. Clinical practice guidelines for the management of meniscal lesions and knee osteoarthritis. Orthopaedics & Traumatology: Surgery & Research. 2017.
2. Logan CA, Watts MC, O'Donnell J, et al. Meniscal repair outcomes: factors affecting success. Knee Surgery, Sports Traumatology, Arthroscopy. 2019.
3. Papalia R, Del Buono A, Osti L, et al. Meniscectomy as a risk factor for knee osteoarthritis: a systematic review. British Medical Bulletin. 2011.
4. Abrams GD, Frank RM, Gupta AK, et al. Trends in meniscus repair and meniscectomy in the United States, 2005-2011. Am J Sports Med. 2013.
5. Katz KN, Brophy RH, Chaisson CE, et al. Long-term benefits of meniscus-preserving surgery compared to meniscectomy: A systematic review. Journal of Orthopaedic Research. 2022.